Andymann

Hei bloggpeepz!

Gjett hva? Jeg er tilbake!

Men ikke her.

Gå inn på www.chrem.wordpress.com , og les en ny og forbedret blogg, denne bloggen utviklet seg til å bli ganske så teit, igrunn :-( Jeg er skuffet over skrivemåten på de siste innleggene mine

Dagens overskrift skulle egentlig inneholde et bokstavrim og et ordspill som skulle forbløffe verden, men siden kreativiteten min er lik null i dag,  ble dagen overskrift et labert forsøk på et ordspill.

Jeg kan nå komme med en liten forklaring anngående dagens innlegg. Dagens innlegg er et innlegg der jeg skriver ned det som plumper i hodet på meg, litt sånn som jeg gjorde før. Ergo, jeg må tømme følelser, sånn at jeg ikke får de ut på en eller annen stakkar. Nå er jeg der igjen.

Nuvel. Det har kommet meg for øre at noen personer har evner til å ta mine blogginnlegg litt for seriøst. Det første du må gjøre når du leser min blogg, er å ta ting med en klype salt. Om mine blogginnlegg gjør slik at jeg virker som en eller annen syking, kan jeg trøste deg med at jeg ikke er sånn i virkeligheten, jeg bare overdriver innleggene en smule, for ellers hadde de drittkjedelige statusoppdateringene mine blitt enda mer drittkjedelige. Så vet du det, jeg er faktisk ganske oppegående. Jeg kan også danse. Høhø.

Hvor var jeg igjen? Jo, jeg var akkurat igang med å lage enda et dårlig innlegg, fylt opp med meningsløst vissvass. Hva faen har skjedd med bloggingen? Jeg har mistet interessen, jeg blogger ikke for min del, jeg blogger for andres! Det er ikke noe gøy.
Så. Jeg slutter. Finito, jeg gidder ikke mer. I allefall ikke på en GOD stund. Les bloggen min du, les de gode innleggene, før bloggingen gikk rett i dass. Feel free og svipp innom den gamle: www.andymann92.blogspot.com

I'm out, see you mothertruckers later

Her var jeg igjen!

Jeg skal nå grave litt i mine egne tanker, noe som egentlig er dumt å gjøre, rett og slett fordi jeg er stuptrøtt. Well, jeg skal prøve å finne fram noen av tankene som sitter godt og langt inne i bakhodet, og få et greit innlegg.


"Hmm...
Skulle du sett...
Kanskje det?
Nei...
NEI!"

Som du har skjønt. Dette er ikke så lett som det en gang var. Hva skjedde med de seriøse innleggene mine? Seriøse og seriøse, Fru Blom, de var i allefall litt meningsfulle! Hva har skjedd nå? Er de borte vekke? Gone with the wind?
Tydeligvis.
Men stopper det meg fra å blogge?
Faen heller!
Det gjør bare at jeg blir flau over min egen blogging, men det er vel en risk jeg må ta for at venner skal holde seg oppdaterte? (Ja, jeg har fått "klager" pga bloggfravær)

What have I been up to? Masse filmtitting og gaming har skjedd fra lørdag til mandag, og jeg kan vel fortelle litt om det!

På lørdag var Tonje så grei at hun ville besøke meg hjemme, så da var lørdagsformiddagen var det duket for film, Finding Nemo, eller Oppdrag Nemo, om du ser den på norsk. Jeg hadde faktisk aldri sett den filmen før, og jeg ble positivt overrasket! Den var utrolig koselig, klassisk Pixar, så jeg skjønner ikke at jeg forventet noe annet, egentlig.
(Jeg har sett filmen, men på engelsk, lastet ned på utgivelsesdato, så jeg fikk ikke med meg så mye av filmen, kan du si)

Halloen igjen, fuckers :-)

Dette blir et kjappt innlegg, fordi jeg sitter med trynet godt oppi dagens tema. Og hva er dagens tema? Jo, les nøye nå da, jeg skriver det ikke to ganger:
Dager tema er: *DADADAAA* HVOR IDIOT JEG ER!

Hvorfor er jeg en idiot? Det vet vel du? Min væremåte, min personlighet, osv. Dette kan  godt stemme, men det er ikke derfor jeg kaller meg selv en idiot akkurat i dette øyeblikk, jeg kaller meg selv en idiot fordi jeg venter besøk om ca én time, og jeg sitter i stuen.
I boxeren.
På PC'en.
Mens jeg blogger.

Hallo?! Rommet er nesten bombet, jeg ser ut som en krysning av Hitler og Hermann Göring på en dårlig dag, jeg har ikke tatt pillene mine, jeg er rett og slett jævlig seint ute. Og hva gjør jeg med det? Jo, jeg sitter meg ned, og blogger.

Faen så patetisk. Jeg burde løpe rund i leiligheten som en hodeløs lemen, istedet for å sitte her å blogge!

Jeg publiserte dette innlegget her for at noen av mine venner kunne si "Andreas, ta deg sammen, din 1.80 cm høye idiot!" Men jeg har jo funnet ut av dette helt selv.  Jeg tror at jeg tar livet litt for mye med ro, kanskje jeg har godt av å stresse litt? Jeg må nekte meg gleder, og gi meg selv arbeidsoppgaver. (Droppe Der Üntergang framfor å rydde rommet, feks).

Nå har jeg funnet løsingen på problemet mitt helt selv! Faen, jeg er god! I'm guuuuuuuuuuuud.

What's up today?
Tonje kommer opp hit om noen strakser, derfor febrilsk rydding av rom, etc.
Etterpå skal jeg stikke bort til bestebuddyene mine Shumei og Thomas, også finner vi på noe...? Går utifra det.
That's pretty much it

Skulle man sett
Etter mindre en 2 uker meg inspirasjonstørke, slår inspirasjonen rett ned i meg igjen.
Dette innlegget her er på en måte en intro, slik at jeg faktisk får øvd meg på å skrive litt, for jeg har merket at det av og til ikke er like lett som før.

Jeg har tenkt å prøve noe nytt på bloggen min nå, jeg skal prøve å få mer "hverdagsinnlegg", hvor det passer seg. Om jeg har gjort noe veldig artig, skal jeg skrive om noe, men bare om jeg er 100 prosent sikker på at leseren av denne bloggen vil bry seg om det han eller henne leser.

Jeg skal også skrive mer åpent og ærlig, jeg liker faktisk tanken på at noen skal komme ned i tankene mine, og få vite hva jeg tenker. Det er en måte å få ut sinne, glede and so on, og dette er bra for meg! For om jeg ikke får utslipp for disse følesene, kan jeg få de ut på en enkelt stakkars fucker, og det er ikke kjekt for den personen, har jeg fått høre.

Hva har skjedd siden sist?
Jeg har:
-Kjeda meg
-Kjøpt meg Beatles Rock Band
-Vært på hyttetur med Tonje, Shumei og Lunde

Sistnevnte blogges om, med bilder, faktisk!

Det var den introen, nå skal jeg se videre på AFV, og dra meg ned på jobb, mens jeg ber til alle verdens guder om at jeg ikke skal jobbe i morgen. Satser vi på.

Jeg synes egentlig at jeg er litt idiot. Her kjører jeg et fjellstøtt opplegg, sitater i hver overskrift, også vraker jeg forslaget etter 3 måneders bruk? Hva tenker jeg egentlig med? Ræven? Det sitat-overskrift opplegget, var jo såre enkelt, høre på en sang, se på en film, eller snakke med en eller annen, og BAM, der hadde vi blogginnlegget ferdig i hodet! Nå er det ikke sånn. Nå må jeg faktisk vri hjernen for å komme med et alvorlig eller morosamt (I fucking adore nynorsk) blogginnlegg, istedet for å basere morsomheter eller alvorligheter rundt en sangstrofe.
Jeg mener:  Hvem kan la være å skrive 1 side rundt sitatet "Cos what don't kill ya, makes ya more strong!" Det kan ikke jeg, og det var vel derfor sitater i overskriften var en sånn passe ålreit idé i utgangspunktet.

Nok snikkesnikkesnakksnakk! Jeg skal nå plumpe ut om diverse ting: Jeg fikk hinn dagen vite at der en en som leser bloggen min fordi jeg skriver morsomt, og da skjedde det to ganske morsomme ting oppi hodet mitt.
1: Jeg ble naturlig nok veldig stolt og glad. (Takk for den :-D)
2: Jeg har fått prestasjonsangst.
Jeg har de siste dagene prøvd å gå rundt å komme på noe morsomt å skrive om, med varierende resultater. Flesteparten av gangene har jeg slettet dokumentet jeg har begynt på, og gått ut på altanen og ropt "HVA FAEN VAR DET?!" ut i nattelufta. Og nei, du får ikke lov til å mobbe min ganske korte lunte!

Jeg går nå utifra at de essay-pregete innleggene mine kommer når de cummer (Takk skal du ha, Emil), og de kan vel ikke tvinges fram? Jeg kan være tørrvittig når  jeg føler for det, men tørrvittige personer har jo også vært lenket fast til en vaskemaskin og dumpet i nærmeste fiskesvann. Så man skal være forsiktige med tørrvitsene, man vil vel leve littegranne lenger.
Jeg kan innrømme at jeg prøver meg litt på tørr humor, med varierende resultater. Ordspill er også kos, Shumei og jeg er badass'er når det gjelder ordspill, that girl is totaly awesome!

Hva skal jeg i dag? Nå skal du høre, min venn!
Nå skal jeg slenge meg i dusjen, før turen går til my buddy, The Lunde-Man. Der skal jeg game i 3-4 timer, før jeg snegler meg til byn, og treffer Karianne, som jeg ikke har sett på en god stund! Det burde vært ulovelig for søsken å ikke se hverandre på 3 uker! Så skal jeg hjem igjen, få i meg noe mat, før turen går til byn igjen! Der treffer jeg Tonje, også skal vi gå på BIL sammen! :-D Blir kjekt:-)

Enda et innlegg publisert, og jeg sitter igjen med null skriveglede. Hvorfor skal jeg gidde å blogge når jeg ikke får noe igjen for det? Sabla godt spørsmål.

Her var jeg igjen, tilbake på skolebenken. Om du blar lenger nedover i bloggen, vil du se et innlegg som ble publisert én dag før skoloen begynte, og at jeg snakket om hvor mye jeg gledet meg, hvor kjekt det skulle være å få møte folkene mine igjen, hvor gøy det skulle være å begynne med fag igjen. Så, her er jeg, nøyaktig én måned siden jeg publiserte dette innlegget, og jeg har tilegnet meg en viss kunskap, og visse ærfaringer.

For det første. Å treffe igjen folkene, er jo utrolig digg. Skolen må være det største sosiale nettverket i hele verden. Det er jo her vennene dine er, dammit! Så dette er en positiv ting.
Begynne med fag igjen? Njææ! Selvfølgelig er det digg å føle at du ikke er tom i hodet hele tiden, men hallo? 8 timer med fag tar på!

Følger jeg med i timen? Nei? Jeg blogger i timen, for faen! :-) Jeg prøver så godt jeg kan å følge med, men hjernen min er egentlig en fantastisk konstuksjon! Nei, jeg retter meg selv. Hjernen min er bare så awesome at det faktisk gjør ekstremt vondt. Hjernen min plugger seg ut når jeg ikke skjønner en dritt, og jeg ender opp med å stirre som en sau på læreren eller tavlen.

Jeg er nok skolelei. Er det ikke sånn med alle? Personlig er jeg lei skolen, men skolen er et mye bedre alternativ enn å gå hjemme å daffe som en eller annen taper, for jeg VET at jeg aldri hadde giddet å ta en fulltidsjobb, om jeg skulle droppe ut av skolen.

Jeg veit at jeg skulle skrive om begravelsen, men jeg gjør det en annengang, for i dag passer det seg ikke med mitt humør... (Herre Jesus Kristus! HØR på den setningen?! Prater som en blogger som har sin egen forbannede fanskare. Som jeg ikke har. Som jeg er glad for.)


Uansett. Overskriften i dag er "Diverse Shizzle", og "shizzle" er et ord jeg har fått dilla på om dagen. Bruker det til alt, men igjen, dette er IKKE poenget med innlegget. Fra tid til stunder kjører jeg et standard "oppdaterings-innlegg" Flesteparten av bloggnorge skriver sånne innlegg hver dag, og om du har lest bloggen min, merker du sikkert at det er noe jeg tar avstand fra. Jeg tar også avstand fra bilder i innleggene, men nå skal du, kjære leser, faen meg få i pose og sekk. For jeg skal hverdagsblogge! Med bilder! Haha, watch me motherfucker, første bilde kommer allerede nuh!

Noe som jeg har gruet meg til lenge, har skjedd i dag.
Klokken 05:40, døde farmoren min.

Hva kan jeg si? Vil jeg ha trøst? Nei, for dette kan ikke du gi meg.
Vil jeg snakke om det? Ja, for i motsetning til trøst, er dette noe som faktisk hjelper.

Jeg kan fortelle kort om hva min farmor, Ruth Mariann Nielsen, har betydd for meg, i de 16 årene jeg har levd.
Da jeg var liten, var farmoren min en dame som alltid var til stede. Hun bodde i Laksevåg, sammen med broren sin, Jan. Hun hentet meg på skolen ofte, og det var ikke sjeldent at hun hadde med seg noe godt å spise. Hver gang jeg traff farmor, var det en hyggestund.

I de årene får hun døde, var farmor blitt mer og mer gammel, og dette hemmet væremåten hennes på en måte. Hun fikk gikt, og hun hun hadde bare 20% resterende syn igjen. For en dame som var vant med å klare seg selv hele livet, var dette et stort tilbakeslag, hun var avhengig av hjelp til å klare seg, og dette likte hun lite.

For omtrent 1 år siden, måtte farmor flytte ut fra huset sitt, og inn på mange forskjellige gamlehjem, og hun døde i dag, på et gamlehjem jeg ikke er helt sikker på hva heter. Jeg fikk sagt farvel til hun på lørdag.





Det er veldig mange som tar dette med døden veldig tungt. Et siste farvel setter veldig dype spor i noen personers sinn. I mitt også, men jeg kan takle det på en annen måte.
Farmor døde av alderdom, altså, den måten mennesker faktisk skal dø på. Hun tapte mot det som aldri taper, døden. Du kan slippe unna døden, jeg har gjort dette noen ganger, men døden vil allikevel vente på meg, "jeg skal ta deg en dag, Andreas", tenker han.

Jeg vil selvfølgelig si at jeg er trist for at farmoren min er gått bort, men jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke er MER trist. Men jeg kom til å tenke på noe: Farmoren min døde fredelig, mange vil misunne hun den måten å dø på. Hun sovnet, men hun vil aldri våkne opp igjen. Derfor er jeg ikke så alt for mye lei meg. Hun døde naturlig.

En urettferdig måte å dø på, er å dø av hjerteinnfarkt i en alder av 16. Som en venn av meg gjorde, Andreas Salvesen heter han. Den utrolig greie gutten hadde hele livet foran seg, også i løpet av sekunder, blir all livskraften til Andreas vekke, og plutselig, er ikke Andreas der, han er borte.

Dette er urettferdig! Andreas skulle ha blitt minst fire ganger så gammel som det han faktisk ble, farmoren min, hun var mett av dage. Døden innhentet dem begge, men du kan si at farmoren min hilste døden med et smil, for jeg tror innerst inne at hun viste at hennes tid var over
Andreas sin tid var ikke over.

Derfor tar jeg farmor sin død men en slags fatning. Jeg innser at hun ikke er her lenger, men jeg er selvfølgelig utrolig lei meg for det. Men hvem kan kjempe mot det uungåelige? Hvem kan kjempe mot en ting som alltid vinner?

¨

I løpet av denne sommerferien har jeg mot min egen vilje, fått tilbringe mye av ferien min alene, og ærlig talt, har jeg satt stor pris på denne "ensomheten". Meg, alene med tankene. Nå har flesteparten av vennene mine sluttet å være opptatt av noen forskjellige grunner: Noen har kjærester som er på ferie, noen har fri fra jobb, og noen har tricket,  ødelagt skulderen sin, og fått tåen ut av ledd. Og den største grunnen: jeg har sluttet å jobbe når vennene mine har sine ledige øyeblikk. Det funker godt med timing, enkelte ganger, altså!

Jeg høres vel kanskje patetisk og selvmedlidene ut, men denne "alenetiden" har vært en positiv ting. Jeg har fått tid til ting jeg ikke har kunnet gjøre før. Jeg har fått være med broren min mer, og dette er alltid like koselig! Jeg har fått være mye med søsteren min aswell, og om du kombinerer fenomenene Karianne, Steffen og Andreas, er det garantert at vi har det kjekt sammen. Vi har grillet, gått på kino, badet, og mye annet. Kjekt!

Jeg har også fått mer tid til å trene, jeg løper rundt Alvøen eller rundt i Olsvik hver kveld nå. I tillegg til trening, har jeg også fått tid alene med musikken og tankene. Har oppdaget ny, fantastisk musikk, og fått hørt mer på gamle artister, og funnet nye yndlingssanger. ("Dyers Eve" er nå den høyest rangerte Metallicasangen for meg)

Når jeg jogger, sykler, eller går, tenker jeg. Det er derfor jeg har en avsmak med å gå på tur med folk, med mindre de er noen helt spesielle, (4 personer har fått denne ærefulle plasseringen) fordi når jeg går på tur med folk, kan jeg ikke snakke om hva jeg vil. Med mindre vi tenker likt, noe som disse 4 personene og jeg gjør.

Når jeg jogger aleine, kan jeg "snakke" med meg selv om stort, smått, rare ting, og morsomme ting. Her om dagen tok jeg meg en joggetur, og formulerte 3 kapitler til en bok i hodet mitt. Hvem vet? Kanskje jeg skriver dem ned en dag? Andre ganger kan jeg jogge når jeg vil få orden på følelser. Familieproblemer, kjærlighetssorg, generell forvirring, blir alltid forbedret etter en tur.

Så kom jeg til å tenke på folk sine holdninger til meg. Det har både vært positive og negative holdninger til meg, og jeg husker et knippe av dem. Jeg har fått vite at jeg er fantastisk, snill, hyggelig, morsom, og andre ting. Jeg har også fått vite at noen hater meg, at de skal skambanke meg, sånne ting. Dette er vel noe alle får slengt i seg, diverse kommentarer som kan forandre humøret ditt på et blunk.

Jeg tenkte på mine egne holdninger til meg selv, og jeg kom fram til at jeg kunne snike meg unna problmer, og ikke konfrontere dem. Jeg kan lett dra meg vekk når ting går meg imot, og dette kan ødelegge så mangt. Jeg har vel mange personer i tankene, men selvfølgelig noen som utmerker seg. (Om "noen" er i flertall eller entall, kan du dømme selv) Jeg kan være en solid jævel på dette punket, det skjønner tilogmed jeg, og det er det ingen som har sagt til meg engang. Om du/dere (?) vet hvem jeg sikter til, kan jeg bruke bloggen til å gi bort en skriftlig unnskyldning, igjen et resultat av feighet, siden jeg ikke har baller nok til å si det til deg/dere (?) face to face. Beklager det.

Dette var veldig mye skrift, og mye av det var negativt i mine øyne, men det er min måte å få ut følelser på. Noen griner, noen banker opp folk/ting, jeg får problemene mine ned på papir eller publisert på bloggen. Alle har en måte å tømme seg på, dette var min. Takk og lov for bloggen.


Dagens sitat markerer slutten på en periode med blogging. Fra bloggen ble slettet en kveld i juni, til i dag, har jeg hatt et kraftig bloggekick. Innleggene ble kanskje planlagt dager i forveien, andre kom bare spontant. Men når jeg jogget i går kveld, og tenkte på dette innlegget, var jeg fast bestemt på at dette skulle være det siste innlegget i denne "blogge-epoken" min. En god bøtte med inspirasjon er gått tom, og jeg må løpe til brønnen for å hente mer.

Dette innlegget ble kanskje tamt uten bilder, men jeg syntes at mine innlegg er bedre uten bilder. Mer tekst, mer alvor, syns nå jeg. Nå skal jeg lage en liste over hva jeg skal gjøre resten av ferien

Jeg skal:
Være med bruttern og søsteren
Være med gode venner
Bade
På konsert
Til syden
Begynne å skrive bok (I allefall få de 3 første kapitlene ned på papir, og se hva som skjer etter det)

Bloggen tar nå en liten pause, kommer sterkt tilbake igjen med en ny bøtte inspirasjon en gang i høst, kanskje? Eller før. Eller seinere

GOD SOMMER!

... var mine siste ord for jeg plugget ut internettrouteren vår for godt. Nå skal jeg jeg på senteret, med spanderbukser på, og unne meg selv en splitter ny internettrouter, og et fint nytt internett abonoment. Hvorfor? Fordi jeg er sta! Hvorfor? Fordi DU fortjener det!